Bråstopp…

I begynnelsen av Desember mistet jeg faren min etter en dramatisk ulykke en uke tidligere.
Den ulykken satte en bråstopp for alt jeg drev med; blogging og julekalender på siden min, juleforberedelser og festligheter og alle vakre familieminner som skulle skapes og bekreftes. Istedenfor var vi plutselig i et vakuum av sorg og desperasjon; vi ville jo at han skulle overleve, men skjønte at dagene var korte og timene talte.
I den korte uken, mens han enda levde var det mye å tenke på. Det ble det mange tårer og mange minner som skulle beskrives for oss selv og for hverandre. Små og store trengte å holde rundt hverandre og mest av alt få holde hånden til pappa og moffa, alt vi kunne, mens vi kunne….

Mange har det sånn som vi hadde det, det er naturlig å miste foreldrene sine en eller annen gang i livet, og for de fleste er det tøft å gå igjennom.

En av våkenettene skrev jeg dette diktet til pappa. Nå har livet gått videre, men for meg er diktet helt spesielt for alltid.

Foreldre

Foreldre holder deg fast på jorden
Så du ikke svever ut i det store mørket…

Med trygge hender
Holder de en kurv
Med skjøre glasskuler

Fylt med

Alt de gjorde rett
Alt de gjorde feil
Alt du gjorde rett
Alt du gjorde feil
Alle seire
Alle nederlag

Som en mur står de mellom deg og det aller siste

Og når de ikke lenger
Kan holde deg fast
Når kurven glipper
Og du hører glasset single
Og minnene strømmer ut

Er alt du vil

Å få være en mur mellom dem og det aller siste
Å få holde kurven
Å få holde dem fast på jorden

Hege Dagestad

Vottene pappa egentlig skulle få av meg til jul, strikket etter mønster laget av hans mor, en liten gest til familiebånd og slekters gang…