Fargeglede

Mange, særlig nybegynnere, har lyst til å farge med alt mulig rart. Ikke alle nybegynnere har dette behovet, og det er ikke bare nybegynnere som kan gledes over det forgjengelige, men felles er vel den boblende lysten til å finne ut (selv) hva slags fargestoff som kan finnes i forskjellige naturlige vekster.
Og nesten uten unntak, er det noen som må komme med en negativ kommentar på denne lysten…

Nybegynner

Jeg har vært både leder og eier i mange år i en bedrift som ligger tematisk langt unna plantefarging, men en ting var jeg veldig bevisst på: “Nybegynnere kommer med “nye øyne” og et frisk og utemmet blikk, det er min plikt som leder å utnytte og belønne det!”. Høres det komplisert ut? Kanskje ikke. Det er nemlig slik at alle som er i samme bedrift, eller har samme interesser og ofte snaker med de samme folkene, eller er på samme fb-side vil formes mer og mer like. Det er bra i mange sammenhenger, men gir lite mulighet for vekst og nyutvikling i andre. Derfor er det veldig viktig å tåle at ferske folk sprudler og foreslår ting du og alle andre på innsiden vet er heeelt feil, for innimellom dukker det opp gullkorn. Og disse gullkornene vokser _ikke_ frem av at folk repeterer det de alltid har gjort og bare hører på de samme hele tiden.

Kunsten

Dessuten er det verdt å vurdere denne tanken; er det ikke i det følelsesstyrte rommet at kunsten oppstår? Vel kan teknikker være viktig, men et alt for ensidig fokus på teknikker vil virke hemmende for de mest kunstneriske, hvis de ikke bestemmer det selv. Folk med høy autonomi, er de mest intelligente og selvgående, og skal aldri stoppes. Det er de som skaper det nye, la de holde på i fred.

Livet speiler kunsten – og omvendt

… og enda mer kunst. Kan ikke det forgjengelige være kunst? for er ikke livet selv forgjengelig? Jeg synes folk som vil farge med ting som forsvinner har rett til nytelsen både ved å farge og ved å oppleve endringene i fargene etter hvert. Endringer er ikke feil, alt må ikke være nytt og ferskt, kanskje noen setter enda mer pris på at fargen endres og blir stadig svakere, så la dem gjøre det. De lager ikke ting for deg. Og når det er sagt, noen lager ting for deg. det er plenty av kunstnere som _vil_ ha fargeendringer i verkene sine, skapt av tidens tann. Det er faktisk en viktig del av det de har skapt…

Respekt for andre

… og til slutt, hvis du ikke tror at nye folk bringer nye tanker og tenkemåter, og heller ikke tror at det kan finnes selvgående kunstnere, eller at endringer har en verdi, så synes jeg det er fint å lene seg tilbake og bare vise respekt for andres måte, ferske eller erfarne. Det er derfor jeg sjeldent skriver om dette temaet, jeg prøver å vise respekt for dem som klager på ferskingene! Jeg vil i det lengste respektere dem som synes de har en rett til å si at “jeg skjønner ikke at folk vil farge med sånt som forsvinner, nei, lær deg å farge skikkelig!” De har rett til å mene det, men jeg synes ikke det bare kan stå uimotsagt for alltid. Jeg tenker med glede og et visst vemod på den tiden da alle steiner var usnudd og hadde en mulig skatt i seg som fersk plantefarger, selv om jeg nå kan så uendelig mye mer. Den store nysgjerrigheten er erstattet med en sikkerhet som også er fin å ha, men som ikke er bedre, bare annerledes enn i starten.

“Don’t ask what the world needs. Ask what makes you come alive, and go do it. Because what the world needs is people who have come alive.”

― Howard Thurman